Problemet
«Blir du med på hytta i mars?» «Veit ikke.» «Vil du ha den blå eller den grønne?» «Samma.» «Skal vi si klokka sju?» «Kanskje.» Hvert svar er teknisk sett et svar, og praktisk talt en vegg. Den som spurte, står igjen med alt arbeidet: purre, tolke, foreslå på nytt. Du har outsourcet din egen deltakelse i ditt eget liv.
Hvorfor det er galt
Et spørsmål er en invitasjon til samarbeid. «Veit ikke» uten fortsettelse er et avslag på invitasjonen, ikke på hytta, men på selve det å samarbeide. Det utmattende er mønsteret, ikke det enkelte enstavelsessvaret. Folk som planlegger rundt deg, lærer at du er en variabel som aldri lar seg låse, og begynner å behandle deg deretter: de booker uten deg og sier «du kan jo henge deg på». Det var ikke ondskap. Det var arbeidsflyt.
Hva voksne folk gjør
Svarer med retning. «Veit ikke» er lov, etterfulgt av noe: «Veit ikke ennå, sjekker med jobben og svarer deg torsdag.» «Kanskje» er lov, med innhold: «Kanskje, avhenger av om vi får barnevakt.» Selv «samma» kan siviliseres: «Samma for meg, ta den du liker best.» Regelen er én setning lang: den som spør, skal vite mer etter svaret ditt enn før.
