Problemet
Du sender «kan du ringe meg?» og legger fra deg telefonen. I andre enden sitter et menneske som nå gjennomgår alle katastrofene meldingen kan romme. Sykdom? Oppsigelse? Har noen dødd? Så ringer de, hjertet i halsen, og det viser seg at du lurte på om de har en pizzastein.
Hvorfor det er galt
Uten kontekst er «ring meg» en alarm, og mottakeren betaler i uro frem til samtalen. Du sparte deg selv for én setning og sendte regningen videre, med renter, for uvisshet er dyrere enn dårlige nyheter. Folk som har opplevd noen runder med dette, får puls av navnet ditt på skjermen. Det er ikke posisjonen du vil ha i noens kontaktliste.
Hva voksne folk gjør
Legger ved temaet. «Kan du ringe meg? Gjelder hytteturen» koster tre ord og fjerner all dramatikk. Haster det ikke, sier de det også: «ikke viktig, ta det når det passer». Og er det faktisk alvorlig, sier de det rett ut, for da er alarmen berettiget. Meldingen skal dimensjonere uroen, ikke maksimere den.
