Problemet
Fatet er nede i én bit. Rundt bordet pågår en taus forhandling: alle har sett den, ingen vil være den som tar den. Du deltar ikke i forhandlingen. Gaffelen din er allerede på vei, og biten er borte før noen rakk å blunke.
Hvorfor det er galt
Den siste biten er ikke mat lenger; den er en test. De andre rundt bordet regnet med at den skulle fordeles, tilbys eller i det minste nevnes. Du behandlet den som hittegods. Det er en liten ting, men små ting er akkurat det folk bygger inntrykk av. Ingen husker hva du sa den kvelden, alle husker kyllinglåret.
Hva voksne folk gjør
Spør. «Noen som vil ha den siste?» koster tre sekunder, og som regel er svaret nei, og da er biten din, med bordets velsignelse. Vil to ha den, deles den. Og gjelder det kaker hos noen: den aller siste biten lar man ligge til verten insisterer. Det gjør verten alltid.
